Fortellingen er Sjukest.no sin frie diktning og fantasi.

Det begynte med at noen stilte et ubehagelig spørsmål: Har staten mistet kontrollen?

Spørsmålet skapte panikk i Departementet for bortforklaringer. Ikke fordi kontrollen var borte, men fordi noen hadde oppdaget at den fortsatt eksisterte.

På kontrollrommet satt nemlig økonomiavdelingen med full oversikt over hver eneste krone. Pengestrømmene var kartlagt ned til siste øre, mens ansvaret var fordelt på så mange direktører, avdelinger, utvalg og underutvalg at det til slutt ikke fantes noen som kunne stilles til ansvar.

Departementet kalte ordningen «effektiv ansvarsfordeling». Riksarkivaren ville antakelig kalt det et forsvinningsnummer.

Det fine med systemet var at ingen behøvde å bryte en eneste intern rutine. Man kunne ganske enkelt vedta en ny.

Hvis en beslutning ga økonomisk gevinst til noen med innflytelse, ble den registrert som verdiskaping. Hvis den påførte innbyggerne tap, ble den omtalt som nødvendig omstilling. Og hvis noen stilte spørsmål ved interessekonflikten, ble saken sendt til en uavhengig kontrollenhet som organisatorisk lå under dem spørsmålet gjaldt.

Alt foregikk selvfølgelig med full åpenhet. Døren til kontrollrommet sto på gløtt. Nøkkelen var bare unntatt offentlighet.

En spesielt interessant avdeling var plassert under Finansdepartementets fiktive enhet for kreativ bokføring. Her hadde de utviklet et regnskapssystem hvor enhver inntekt kunne få en tilsvarende utgift, uten at noen nødvendigvis behøvde å forstå hvorfor.

For den som liker økonomisk kriminalitet og regnskap, arrangerte avdelingen en årlig konkurranse kalt «Finn femti millioner».

Oppgaven var enkel: Finn flest mulig inntektsposter mellom 45 og 50 millioner kroner, undersøk grunnlaget for dem, og se om pengene forsvinner videre under betegnelser som husleie, driftskostnader, konsulenttjenester eller «ymse».

Det var ingen premier til vinnerne. Pengene var allerede fordelt.

En deltaker foreslo at man burde undersøke regnskapene til statlige selskaper som NRK og Norsk Tipping, og deretter gå gjennom virksomhetene under departementene og Skatteetaten.

Forslaget ble møtt med bekymring.

Ikke fordi det var bevist at noe ulovlig hadde skjedd, men fordi en systematisk gjennomgang kunne føre til at noen måtte forklare hvordan tallene faktisk hang sammen.

Departementet opprettet derfor et eget utvalg for å utrede hvorvidt en nærmere undersøkelse kunne skade tilliten til den offentlige forvaltningen.

Utvalget kom fram til at tilliten var viktigere enn undersøkelsen.

Saken ble avsluttet av hensyn til tilliten.

Men ikke alle lot seg imponere.

En gjenstridig jurist fra Helgeland ønsket å prøve et tilsvarende system for en domstol. Han hadde samlet dokumenter, regnskaper, vedtak og lydopptak og gledet seg til en hovedforhandling hvor staten endelig skulle forklare seg.

Det viste seg å være svært optimistisk.

På selve rettsdagen ble staten syk.

Ikke en statsråd, direktør eller saksbehandler. Hele staten.

Regjeringsadvokatens representant kunne ikke møte. Staten hadde fått akutt rettssalsallergi, en sjelden lidelse som særlig oppstår når noen kommer trekkende med dokumentasjon.

Heldigvis var sykdommen geografisk avgrenset. Samme dag var staten tilsynelatende frisk nok til å opptre i en annen rettssal.

Dette ble av departementet omtalt som et medisinsk gjennombrudd innen offentlig forvaltning.

I Helgeland ble hovedforhandlingen aldri den bevisførselen juristen hadde forberedt seg på. I stedet kom en avgjørelse etter skriftlig behandling, og regningen for statens juridiske arbeid ble sendt videre.

I vår oppdiktede rettsstat kunne man altså bli tilkjent 80 000 kroner i sakskostnader uten å gjennomføre den hovedforhandlingen motparten hadde forberedt seg til.

Det var en fantastisk forretningsmodell.

Man fikk betalt for å forsvare seg mot påstander som aldri ble prøvd under den planlagte bevisførselen.

Juristen forsøkte å forklare at dette ikke akkurat styrket inntrykket av en uavhengig kontroll med statens myndighetsutøvelse.

Departementet svarte at kritikken var registrert, men at registreringen ikke innebar noen erkjennelse av at kritikken var mottatt.

Samtidig fortsatte pengemaskinen.

Automatiserte innkrevingssystemer sørget for at renter, gebyrer og krav ble behandlet med imponerende effektivitet. En feilaktig regning kunne sendes ut på sekunder, mens innbyggerens innsigelse måtte gjennom en prosess så lang at rentene rakk å bli voksne og etablere egen familie.

I Rana fikk fenomenet en ekstra språklig dimensjon.

Innbyggerne hadde lenge lurt på hvorfor kommunen het Rana. Nå begynte enkelte å mistenke at det var en advarsel.

Her kunne man bli rana uten at det nødvendigvis forelå en ransmann. Pengene forsvant gjennom et vedtak, en faktura og en betalingsfrist. Alt med korrekt logo og hyggelig hilsen fra offentlig sektor.

Og skulle kravet vise seg å være feil, var det bare å klage.

Først til dem som hadde opprettet kravet. Deretter til dem som hadde opprettholdt det. Til slutt til en klageinstans som kunne konstatere at de første allerede hadde vurdert saken.

Dermed var kontrollen gjennomført, og borgeren sto igjen med en oppdatert saldo.

Det er dette som gjør den moderne stat så imponerende. Den kan miste dokumenter, overse innsigelser, pulverisere ansvar og glemme hvem som traff beslutningen.

Men pengene?

Dem mister den faen aldri.

Til slutt besluttet Departementet for bortforklaringer at staten skulle legge ut på en nasjonal effektiviseringsreise.

Et stort skip ble utrustet med automatisert skatteinnkreving som motor, merinntektsfullmakter som seil og folkets penger som drivstoff. Ombord satt rådgivere, konsulenter og et imponerende antall ansvarlige personer uten personlig ansvar.

Destinasjonen var en privateid øy med gode skattevilkår og et usedvanlig avslappet forhold til offentlig innsyn.

På kaia sto innbyggerne og lurte på om de også skulle få være med.

Kapteinen forklarte at det dessverre ikke var plass. Skipet var fullt av folk som skulle ivareta deres interesser.

En av passasjerene heiste flagget med regjeringens betryggende budskap:

«TRYGG STYRING».

Fra land ropte en innbygger at skipet seilte rett mot helvete.

Kapteinen svarte at kursen var grundig utredet, demokratisk forankret og kvalitetssikret av tre uavhengige konsulentselskaper.

Det siste man så av skuta, var økonomiavdelingen som vinket fra øverste dekk mens en automatisk faktura ble sendt til alle som hadde stått på kaia.

De måtte naturligvis betale sin forholdsmessige andel av reisen.

For staten hadde kanskje mistet kontrollen over ansvaret.

Men aldri over hvem som skulle ta regningen.